Sofienbergprosjektet ønsker å skape en åpen møteplass og kulturarena i kirkebygget og kirkeparken. Vår visjon er at kirkebygget og kirkeparken skal være møteplass og kulturbygg for en ny tid, midt i parken, midt i byen.
For å få til dette skal vi gjøre mer enn å åpne kirkebygget for allmenheten. Sofienbergprosjektet skal de neste tre årene utforske hvordan barn, unge, nabolag, kulturaktører på Løkka og resten av Oslo kan ta regi på hvordan kirka skal brukes, på måter som gjør at både de som tror eller ikke tror kan føle seg hjemme her.
Vi skal fylle kirkebygget med nytt innhold, nye opplevelser og flere mennesker.
Kirkebygget og kirkeparken som møteplass og kulturarena skal vi skape sammen. En trygg, åpen møteplass på tvers av kjønn, legning, sosial bakgrunn, alder, etnisitet og tro eller livssyn krever noe av oss, og det krever noe av bygget og omgivelsene.
Hvordan kan vi bruke bygget og kirkeparken på måter som gjør at vi kommer i berøring med hverandre, lar oss inspirere eller utfordre?
Hvordan kan vi gjøre dette på måter som gjør at vi bygger nye fellesskap, men også blir klokere på hvem vi vil være som nabo eller venn?
Kirka midt i parken, oppleves av mange som lukket og innesluttet. Mange forteller oss at de unngår kirkeparken på kveldstid, fordi den oppleves utrygg. Hvordan kan vi åpne kirka mot Sofienbergparken, som sikrer at flere har lyst til å gå forbi, stoppe opp, ta en kaffe eller brus, snakke med en venn eller nabo. Hvordan kan kirka og kirkeparken bidra til å bygge trygge og robuste nabolag?
Bygget har en lang kulturhistorie. Det er en historie om staten som ved kongelig resolusjon etablerte menighet for Den norske kirke i lokalmiljøet. Kirka ble bygd noen år etter, i 1877, som Petrus kirke for Petrus menighet. I 2019 ble et langt kapittel avsluttet for menighetens bruk av kirka. Kirka skulle ikke lenger være sted for kirkelige handlinger eller gudstjenester. Kulturhistorien om kirka er en fortelling om da kirke og stat var ett. Nesten alle var medlem i kirka, om de ville eller ikke.
Vi vil ikke eller kan ikke fjerne historien. Byggets utsmykning er vernet, forteller en historie og gir bygget en identitet. Men identitet er ikke statisk. Kirkebenkene er tatt ut, og gir andre muligheter til å utfolde seg i rommet. Folk forteller oss at kirkerommet oppleves annerledes når benkene er borte. Det gir plass til ny aktivitet - som graffiti eller streetdance - som flytter fokus og gir kirkerommet nye og mer åpne kvaliteter.
Kan bygget ta med seg historien som var, gi den en ny retning med å legge til ny aktivitet og nye symboler, som gjør at det er uproblematisk å henge med venner, spille bordtennis, lage mat, danse, lage gatekunst under Freias glassmaleri med motiver fra Bibelhistorien og en diskokule fra vår tid?
